Å brygge broer over juvene
Skrevet av Silje Nicoline Runesdatter-Kvalheim
Skrevet av:

Silje Nicoline Runesdatter-Kvalheim

Å brygge broer over juvene

Jeg heter Silje Nicoline Runesdatter Kvalheim. Før het jeg noe annet, før jeg ble mor. Da var jeg en annen. Jeg levde et annet liv, bodde et annet sted, hadde et annet yrke, hadde andre venner, hadde en annen kropp, et annet samliv.

Min historie handler om å føde barn, og føde en ny identitet. Om traumer og om det å finne seg selv igjen, gjennom stemmen, gjennom kroppen og gjennom drømmer og natur.

Skrevet av Silje Nicoline Runesdatter-Kvalheim

Før jeg ble mamma, jobbet jeg som danser. Kroppen var mitt levebrød. Jeg kjørte frem og tilbake fra Svelvik til Oslo 3 ganger i uken, jobbet og danset og levde ett fritt og selvstendig liv på en husbåt i Drammensfjorden, sammen med min hund. Så, møtte jeg mannen min, og ble gravid ca ett år senere.

Jeg hadde et harmonisk og godt svangerskap. Jeg var sikker på at det var riktig for meg å føde hjemme, og hadde oppfølging av jordmor hele svangerskapet. Jeg visste jeg ikke ville føle meg trygg på sykehus, jeg trengte å kjenne menneskene som var med meg for å føle meg trygg og ivaretatt.

10 dager over termin og hjemmejordmødrenes kontrakt utløp- de reiste utenlands. Dette gav mange negative ringvirkninger, i de kommende timene, ukene og årene. Aldri forlat en fødekvinne!

Jeg vurderte et kort øyeblikk om jeg skulle føde alene hjemme med mannen, men tok meg ikke tid nok til å kjenne etter. Så på fødedagen kom to andre ukjente hjemmejordmødre. De vurderte etter 9 timer med rier og lite åpning, og ujevnt blodtrykk at sykehuset var riktig valg.

Fra det øyeblikket jeg kom inn på sykehuset strammet hele kroppen min seg. På bilder fra fødselen ser jeg at leppene mine er blå og kjeven sammenbitt. Øynene livredde. Jeg ville ikke ha på sykehus klær, jeg ville ikke legge meg ned, jeg ville ikke ha kunstig oxytocin. Jeg ville ikke være der. De oppførte seg som det var kommet en villkvinne inn- og papirene med oppfølgingen fra jordmor ble ansett som «blanke ark» . Kriseberedskapen ble iverksatt, drømmen om en naturlig fødsel brast i grus og jeg «stoppet å puste».

Ikke en gang ila de neste 9 timene så noen meg inn i øynene for å se «hvor jeg var hen» følelsesmessig. Kanskje hadde en god gråt gjort susen? Det eneste de var opptatt av var protokoll, undersøkelser, hjertelyd. «Fødemaskinen» har stoppet opp. Den må oljes, gnukkes og igangsettes. Tiden er knapp. Sjokkstart.

Biologisk er vi programmert til å «ikke føde barnet» om vi føler oss utrygge. Adrenalinet pumper, stopper prosessen- inntil mor føler seg trygg. Genialt når vi levde i pakt med naturen, som jakt og sankerfolk. Rådyret finner en passende plass før fødselen starter, unna rovdyr og andre farer. Når vi føder er vi som dyr. Eller?

Vi kjemper oss gjennom alle hindringer til jeg kjenner hode til jenta mi, inni meg. Jeg kjenner kraft i kroppen, f*** heller- dette skal jeg klare.

En ukjent kvinne i hvit frakk kommer inn. Hun står såvidt innenfor døren, som om hun ikke egentlig vil inn. « Hvis du vil ha et friskt barn», sier hun « så må du ta keisersnitt nå». Så snur hun og går ut. Hvis? Er det en trussel?

Bena mine bærer meg ikke lenger. Jeg kollapser. Jeg legges på en seng, mens jeg roper nei. Nei med tårer. Nei i sinne. Nei i fortvilelse. Operasjonslegen hører kanskje ikke mitt nei? Antagelig ikke sykepleierne heller.

Barnet kommer til meg i armene. Jeg hørte henne. Men jeg kjente ingenting. Journalen fra sykehuset ble i ettertid gjennomgått av flere jordmødre, ingen kunne finne noen grunn til akutt keisersnitt.

Når ammetiden var over og hormonrusen forsvant, forsvant også jeg. Jeg innså at jeg trengte hjelp. Fysisk orket jeg ingenting, kroppen var tung og kraftløs, lenge. Samlivet var vanskelig. Ingen intimitet og sex. Jeg klarte ikke å forholde meg til kroppen lenger. «Jeg fødte ikke mitt eget barn. Jeg kjente ingenting. « gikk som mantraer i hodet mitt.

Jeg startet etterhvert i terapi og fikk diagnosen PTSD ( posttraumatisk stress syndrom). Nervesystemet var i «fight or flight» hele tiden. Det begynte å synke inn, at jeg opplevde dette som et overgrep. Litt og litt skulle jeg gjenerobre knuste deler av meg selv. Hver gang jeg la meg ned på ryggen for å elske med mannen, lå jeg på operasjonsbordet og underlivet ble numment.

Få mennesker rundt meg klarte å relatere seg til opplevelsen. « Du har jo fått en frisk datter» sa de. Jo sa jeg. Mens jeg følte igjen og igjen at min opplevelse ikke ble annerkjent. I begynnelsen kjempet jeg for min rett. Jeg anmeldte saken til fylkesmannen og politiet. De mente.. jeg hadde ingen sak. Så da var det vel meg det var noe galt med. At jeg ikke «klarte» å føde. Jeg svelger og svelger. Jeg kaster snart opp.

Jeg kan remse opp de utallige fysiske plagene jeg har hatt og enda har etter keisersnittet. Et keisersnitt er ingen uproblematisk operasjon. Det er en operasjon som krever heling og oppfølging på lik linje ( minst ) som andre operasjoner. Men her kommer helsevesenet til kort. Du kan tenke deg om du var toppidrettsutøver, og skulle tilbake på trening 1 uke etter operasjon. Nei. Ingen god ide.

Etter 4 år bestemte jeg meg for å begynne å fortelle min historie. Jeg startet podcasten Eyemother og begynte å jobbe med kvinner i svangerskap, fødsel og barsel selv, som doula og barselstøtte. Jeg hjelper kvinner som har opplevd vanskelige fødsler med å fordøye og anerkjenne deres opplevelse. Jeg bestemte meg for å snakke istedenfor å svelge. Mange kvinner opplever dessverre store overtramp under fødsel. Jeg er ikke alene.

I dag bor jeg, mannen og datteren i en økogrend i Holmestrand. Jeg har gått på AAP fra NAV i over 2 år. Jeg lever med PTSD, og hele livet har måttet endre seg etter fødselen. Jeg må ha mye ro, lite stress. Gode sanseinntrykk. Nervesystemet har jeg blitt godt kjent med.

Jeg vil snakke høyt om traumer, fordi traumene våre former oss. Hva vi opplever og hvordan vi opplever det. Jeg vil snakke høyt om nervesystemet vårt, og hvordan vi biologisk sett fungerer når vi opplever stress. Jeg vil snakke høyt om fødsel og barselomsorg fordi det former livene våre.

I dag kombinerer jeg arbeidet som doula og barselstøtte, med hjemmeskole for min datter. Vi plukker urter og planter og lager oljer og teer som vi selger til barselmammaer. Jeg bygger meg et liv som sentrerer seg rundt det å være mamma og behovet for et langsomt liv.
Vi er nå også igang med egen Youtube kanal, hvor vi deler fra livet vårt.
Den finner du her

Sårene vil alltid være der, men nå bruker jeg opplevelsen til å hjelpe andre. Jeg er ikke alene om å oppleve overgrep i fødselsammenheng, dessverre. Men, jo mer vi snakker om det, jo lettere blir hverdagen for mammaene som opplever det.

Silje Nicoline Runesdatter Kvalheim
Mor, doula, Innate Postpartum Care Provider, kunstner, Skogsbad guide, yoga instruktør, husbygger.
www.eyemother.com

Vil du holde deg oppdatert - motta nyheter fra Foreldrelandsbyen

Legg igjen din e-post for motta informasjon om nye artikkler, webinarer og andre aktivteter.
Din e-post

Hvor du bor

Hva og hvor ofte vi sender ut informasjon

  • Artikkler om barn, foreldre rollen.
  • Informasjon om fordrag og webinarer som holder.
  • Informasjon og lokale aktiviteter.
  • 1-2 ganger i mnd.

Andre artikler

Hva trenger barn når noen i familien blir syk eller dør?

Når barn blir pårørende Mange familier opplever hvert år at en i familien får en sykdom, har en funksjonsnedsettelse, et rusavhengighetsproblem eller er i fengsel. Barn i disse familiene kalles bar...

Parforhold, foreldreskap og tilknytning

Dine verdier som forelder påvirkes av din oppvekst  Å gå fra å være to kjærester til å bli to foreldre sammen er en av de største overgangene et parforhold kan gå gjennom! Det hele kan ta relasjone...

Hvordan få til en god og trygg barnehagetilvenning

Majoriteten av norske foreldre har barnet sitt i barnehagen fra 1 års alder, og noen velger hjemmeomsorg. Det er du som forelder som bestemmer om barnet ditt skal i barnehage eller ikke, og når bar...

Foreldrelandsbyen lokalt

Foreldrelandsbyen  i ditt fylke, er et sted hvor du kan søke kontakt med andre, tilby og be om hjelp.  Du finner gruppen din ved å søke Foreldrelandsbyen i ditt fylke på Facebook.

I Foreldrelandsbyen er det rom for alle;
De som ønsker eller venter barn, de med småbarn, litt større barn, tenåringer eller voksne barn. 

Psykolog Janette Røseth

foredrag@2x

Foredrag

Livssorg I familien- når våre barn strever eller blir syk
2022-10-23