Mitt navn er Aisha Bigset og jeg er 31 år gammel. I dag er så heldig og får lov til å dele om hvordan det var for oss å få tilknytning til ett nytt land og kultur. Jeg kom til Norge som FN flyktning for 18 år siden sammen med mor, far og søsken.

Vi hadde reist fra flyktningleir i Tanzania og kom til Norge en desember når det var vinter i Norge . Vi kjent ingen her i Trondheim, vi kunne ikke norsk og kjent ikke til den norske kulturen. Som FN flyktning hadde vi heldigvis krav på en plass å bo og samtidig få lov til å komme i gang med norskundervisning.

Selv om vi var veldig glade og takknemlige for å ha endelig kommet til et fredelig land, så var overgangen til et nytt land og kontinent ikke så enkelt som vi trodde. Heldigvis for oss så hadde vi en velkomstkomiteen, folk som skulle hjelp oss med ulike ting pluss en familie som hadde meldt seg frivillig til å være flyktninguide for oss gjennom Røde Kors.

Det vi ikke visste på den tiden er at denne familien som var og er fortsatt vår flyktninguide for oss kom til å være i vårt liv for evig tid.

Det starte som vennskap med besøk og invitasjoner til julemiddag. De tok med oss på tur. Flyktninguide familien holdt oss orientert om mye gode tilbud og hvordan vi skulle spare penger ved å handle mye, men sjelden. De ble en ekstra familie for oss og vi fikk en mormor, morfar, onkel og tante.

Det gjorde at integreringsprossen for oss ble mye enklere for de var flinke til å snakke med oss, veilede oss og gi oss gode råd. Hvis det var noe som plaget meg eller som jeg ikke forstod kunne jeg alltid ringe mormor og hun hjalp meg alltid. Å få en ekstra familie av besteforeldre, tante og onkel er en gave. Det spilte ingen rolle at vi hadde ulike bakgrunn, kultur og etnisitet for kjærlighet er den samme.

Familie er mye mer enn det biologiske. Jeg er så takknemlig for at denne familien fant oss og vi fant hverandre.

Livet hadde ikke vært det samme uten dem. Jeg husker en dag jeg skulle trekke en tann. Jeg liker egentlig ikke å gå til tannlegen, men visste at jeg måtte. Jeg hadde mye vondt. Snille mormora mi meldte seg til å bli med til tannlegen. Jeg var så forvirret den dagen at jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, men mormor fortalt meg i ettertid vi tok taxi. Jeg er glad jeg slapp å gå alene til tannlegen den dagen.

Mormor Irene, morfar Øyvind, tante Merethe og Onke Øystein er mennesker som alle nye flyktninger burde ha i sitt liv. Den kjærlighet og støtte denne ekstra familien gir til min familie er ubeskrivelig