Hemmeligheten bak den store følelsen med det dårlige ryktet
Skrevet av:

Anne Hilde Vassbø Hagen

Hemmeligheten bak den store følelsen med det dårlige ryktet

Jeg har møtt mange foreldre som har barn som er skikkelig temperamentsfulle. Barn som banner, slår, sparker og raserer rommet sitt. Uansett hva foreldrene sier blir det bare verre. Det går ikke an å nå inn, rullegardinen har gått ned. Det er fortvilende, vondt og utmattende både for den voksne og barnet. Må barna bli så sinte? Kan det være så viktig å være sint?

Svaret er ja: Det er på tide å ta et oppgjør med sinnes ufortjent dårlige rykte. Vi trenger sinne. Sinne er hjelpemotoren i det vi kaller selvhevdelse, det vil si vår evne til å stå opp for oss selv, uttrykke egne behov og ønsker og å forsvare oss selv og det som er viktig for oss. Det er sinne som får oss til å si nei og sette grenser. Når noen hindrer oss i nå viktige mål, er det sinne som brøyter vei. Sinne kan altså være både destruktivt og konstruktivt, og sinne finnes i mange nyanser.

Skrevet av psykolog Anne Hilde Vassbø Hagen

Sinne gir oss styrke

Sinne er, litt forenklet sagt, en av våre syv grunnleggende følelser. Fra naturens side har vi fått følelsen sinne slik at vi kan forsvare oss selv og dem vi bryr oss om når andre truer oss, tråkker over grensene våre, tar det som er vårt eller hindrer oss i noe viktig. For eksempel vil en ungdom bli sint dersom foreldrene har lest i den private dagboken og på den måten har tråkket over ungdommens personlige grenser. Dersom et barn ønsker å spille fotball som fritidsaktivitet, men foreldrene trumfer ønsket og velger svømming i stedet, vil barnet kunne kjenne sinne over at egne ønsker ikke blir respektert.

Alle grunnleggende følelser har et tilhørende emosjonelt behov. Følelsene fungerer som et varslingssystem for behovene. De forteller noe om hva vi trenger fra oss selv og andre, og følelsene informerer oss om hvilke handlinger det kan være lurt å utføre for å få våre emosjonelle behov dekket. Blir vi sinte fordi noen har behandlet oss dårlig, har vi behov for å stå opp for oss selv, sette grenser og si ifra.

I emosjonsfokusert terapi kaller vi et slikt selvhevdende sinne for et primært adaptivt sinne. Primære følelser er de første følelsene som dukker opp i en gitt situasjon, og representerer det vi egentlig føler. At en følelse er adaptiv, betyr at den er frisk og ny, passer til situasjonen og gir deg viktig informasjon. Adaptive følelser forteller deg om viktige følelsesmessige behov og hva du trenger å gjøre for å få behovet dekket.

Sinne som kamuflerer andre følelser

I emosjonsfokusert terapi kaller vi følelser som legger seg over og kamuflerer andre følelser for sekundære følelser. Disse følelsene kommer som en respons på en annen primærfølelse. Alle følelser kan fungere som kamuflasje, og alle følelser kan kamufleres.

De to vanligste kamuflasjefølelsene er likevel bekymring eller angst – og, nettopp, sinne. Følelsene vi oftest kamuflerer er tristhet, sinne, skam og redsel. Det vil si at noen ganger viser barn sinne og raseri utad, men er for eksempel lei seg på innsiden. Sinne beskytter dem mot den triste vonde følelsen. For noen barn og voksne er det rett og slett lettere å kjenne på sinne enn andre følelser.

Vi trenger kamuflasjefølelsene våre. Evolusjonen har nemlig passet på at vi har utviklet oss sånn at vi kan beskytte oss når vi står overfor fiender og folk som ikke vil oss vel eller i en situasjon det bare ikke passer å vise sårbarhet. Da kan det være lurt å spille sint eller ta på den glade masken.

Du er med andre ord helt normal dersom du beskytter dine sårbare følelser med sinne eller andre følelser. Vi hadde blitt ganske sårbare hvis vi skulle beveget oss rundt i verden med våre ekte, sårbare følelser synlige for alle. Så når blir det problematisk for oss med kamuflasjefølelser, og hvorfor?

Det er først og fremst i nære og viktige relasjoner at det kan bli problematisk å kamuflere følelsene sine, som i forholdet til familiemedlemmer, venner og lærere. Det er nemlig ingen følelsesmessige behov knyttet til kamuflasjefølelsene, annet enn at de tilsier at vi har behov for å beskytte oss mot andre følelser som vi ikke orker å kjenne på.

Kamuflasjefølelsene er et signal om at vi trenger å bli sett, og de er et signal om at voksne må lete etter følelsene og behovene som skjuler seg bak kamuflasjefølelsene hos barn. Det er altså det du egentlig føler som sier deg noe om hva du trenger følelsesmessig fra deg selv og andre rundt deg. Vi som foreldre trenger altså å få tak i hvilke følelser som ligger under kamuflasjesinnet, for å få tak i hva barna trenger fra oss. Er barnet lei seg, trenger det omsorg. Hvis det egentlig er redd, er behovet at noen utstråler trygghet og beskytter.

Men når det legger seg kamuflasjesinne over tristheten eller redselen, sendes det ut et feilsignal om hva barnet trenger, og det egentlige behovet kamufleres. Barnet vil med andre ord ikke bli møtt på egne følelsesmessige behov hvis det ofte viser kamuflasjesinne til foreldrene sine, uten at foreldrene oppdager de underliggende og sårbare følelsene.

Det er altså ikke bare følelsen, men det emosjonelle behovet som kamufleres når barnet dekker over sine ekte, sårbare følelser med sinne. I tillegg til at barnets emosjonelle behov blir usynlige og ikke møtt, får barnet ofte mange negative tilbakemeldinger på sitt kamuflasjesinne. I nære relasjoner kan behov som blir oversett skape avstand og relasjonelle konflikter, og barnet får ikke håndtert følelsene sine og løst problemene sine.

 

Gammelt sinne som aktiveres i nye situasjoner

Innenfor emosjonsfokusert terapi kaller vi et gammelt sinne som hører fortiden til, men som dukker opp her og nå, for et primært maladaptivt sinne. En maladaptiv følelse er på samme måte som adaptive primærfølelser den første følelsen som dukker opp i en gitt situasjon. Men de maladaptive følelsene er gamle følelser fra en svunnen tid, og som dukker opp i nåtid, fordi de ikke er bearbeidet skikkelig. De oppleves smertefulle og forvirrende.

Alle grunnfølelser kan i teorien bli gamle, maladaptive primærfølelser, selv om de vanligste er frykt, tristhet og skam. Det skjer dersom vonde følelser blir stående uten håndtering og uten at det tilhørende følelsesbehovet blir møtt.

For å gi et eksempel på gammelt sinne kan vi se for oss et barn som ble mobbet på sin forrige skole. I tillegg til å bli redd og lei seg hadde gutten mange gode grunner til å bli sint og stå opp for seg selv. Men slik situasjonen var, turte han naturlig nok ikke å forsvare seg, og sinnet fikk ikke komme til overflaten. Gutten fikk mye forståelse fra foreldrene for at han ble redd, og at det var trist å ikke ha gode venner på skolen.

Foreldrene tok tak i situasjonen, og gutten byttet til slutt skole. Etter hvert begynte han å bli ofte sint, både på den nye skolen og i sosiale sammenhenger utenfor skolen. Sinne dukket nå opp i nye situasjoner og relasjoner som minnet litt om den opprinnelige mobbesituasjonen og hvor gamle sår knyttet til mobbingen ble revet opp hos gutten, men hvor det ikke passet å bli så sint som han ble.

Gammelt sinne dukket altså opp i situasjoner hvor han ble utsatt for milde eller utvetydige episoder og gjorde at måten han stod opp for seg selv på ikke passet til situasjonen da det kom til uttrykk og styrke.

Sinne som brukes for å tvinge igjennom egen vilje

Har du noen gang opplevd at barnet ditt later som om det er sint eller fornærmet, fordi det vil ha noe? Se for deg et barn som står med armene i kors, rak i ryggen, med rynkede bryn, øyne som myser og munnen snurpet sammen – sint! Barnet sier: Jeg vil ha en bolle til! Du er slem! Fars respons er: Så du vil ha en bolle til, din luring, og kiler barnet under armene. Barnets ansikt sprekker opp i løpet av et nanosekund, og et lattermildt smil brer seg over ansiktet. Barnet ler og sier: Kan jeg få en bolle til?

Historien om bollen er et helt vanlig hverdagseksempel på det vi kaller for instrumentelt sinne. Et slags juksesinne, som ikke er helt ektefølt og som kommer i situasjoner hvor barn på en litt umoden måte sier hva de vil eller ikke vil ha eller gjøre. Hos små barn kan det til og med være litt søtt. Barna ser på andre og lærer og tester ut: Hva skal til for å få det som jeg vil?

Noen barn har skjønt at noen av oss foreldre ikke alltid orker å forholde oss til sinte unger, og at vi gir etter hvis de er sinte. Andre har erfart at foreldre kan bli usikre eller til og med redde hvis barnet blir sint, og at barnet da slipper unna gjøremål de ikke liker.

Instrumentelle følelser har ingen emosjonelle behov knyttet til seg, men handler i aller høyeste grad om ønsker og egen vilje. Juksefølelser er en helt vanlig del av barns utvikling, og det er i stor grad vi voksne som lærer dem hvilke juksefølelser som virker.

Selv om instrumentelt sinne har et dårlig rykte av gode grunner, kan det også være ganske nyttig i noen sosiale sammenhenger. For eksempel kan det å spille sint for å vise at man er på lag med noen som føler seg urettferdig behandlet være nyttig selv om man egentlig ikke er enig i at det skjedde noe urettferdig. Foreldre spiller sinte noen ganger hvis de føler de bør kjefte for noe «galt» barnet har gjort, men som de egentlig er stolte over.

Barn som har mye instrumentelt sinne, vil stå i fare for ikke å bli likt, og kan dermed få flere negative reaksjoner mot seg. Det å få mange negative kommentarer kan gjøre det enda vanskeligere for barna å gi uttrykk for egen vilje på en hensiktsmessig måte, og de kan oppleve seg urettferdig behandlet og bli sinte på ordentlig i prosessen.

Instrumentelt sinne har ingen emosjonelle behov knyttet til seg. Det er viktig å sette grenser for atferden som kan høre med til instrumentelle følelser, og det kan være viktig å ikke gi etter. Samtidig trenger barn som ofte viser instrumentelle følelser også å bli møtt med forståelse. De trenger hjelp til å bedre forstå og forholde seg til egne følelser og behov, og ikke minst lære hvordan egne ønsker kan uttrykkes på en god måte. De trenger også hjelp til å lære seg mer sofistikerte strategier for sosial samhandling.

Uansett om barnet viser kamuflasjesinne, gammelt sinne eller juksesinne, er det lite som er så utfordrende som når barnet blir aggressivt og truer, ødelegger ting eller blir utagerende og voldelig. Hva skjer når barn blir aggressive? Hvorfor skjer det? Og hva er forskjellen på følelsen sinne, aggresjon og voldelige handlinger?

Når sinne går over i aggresjon og vold

Barn som utagerer, skaper mye hodebry for både foreldre, lærere og andre voksne rundt dem. Noen barn utagerer bare på skolen. Andre barn raserer huset og slår foreldrene mens skolen rapporterer om at de sitter stille og konsentrert i timene. Det er av og til et mysterium hvordan sinne og aggresjon får utløp på enkelte arenaer, mens de sterke følelsene og den problematiske atferden uteblir på andre.

Noen barn går kun til fysisk angrep på voksne. Andre fyker bare på andre barn. Blant de foreldrene jeg har møtt er den gjennomgående største bekymringen når det gjelder barns utagering, vold mot yngre søsken. Kanskje fordi det er mot de yngre barna en aggressiv storebror eller -søster virkelig kan gjøre skade fysisk, i tillegg til psykisk.

Jeg har også hatt flere voksne mennesker i terapi som har vært utsatt for vold fra søsken tidligere i livet. Flere av dem beskriver vold fra eldre søsken som et traume. Noen orker ikke å ha kontakt med den voldelige søsteren eller broren nå som de er blitt voksne. Andre klandrer først og fremst foreldrene for at de ikke beskyttet dem. Det er ingen tvil om at utagering hos barn er svært krevende og skaper en kompleks familiesituasjon.

Har du et utagerende barn, er det viktig å vite forskjellen på sinne og aggresjon. Kunnskap om forskjellen er avgjørende for at du skal kunne sette gode grenser uten å ødelegge barnets forhold til følelsen sinne og svekke barnets naturlige selvhevdelse. Hva er egentlig forskjellen på sinne, aggresjon og vold? Og hvordan kan vi forstå kraftig aggresjon hos barn?

Den viktige forskjellen på sinne og aggresjon

Sinne er en følelse, mens aggresjon er en handling. Det er forskjell på å føle seg sint og det å skrike, komme med trusler eller slå i bordet. Du kan altså være sint uten å bli aggressiv, og du kan være aggressiv uten å føle sinne.

Aggresjonen er altså ofte et forsøk på å løse et problem. Selv om vi anser aggresjon som uheldig i mange situasjoner, kan det fungere godt som problemløsningsstrategi på kort sikt.
Aggresjon og vold springer oftest ut av et sekundært kamuflasjesinne. Kamuflasjesinne, som beskytter individer mot en underliggende vond følelse, kan bli så intenst at de som rammes av det, tyr til aggressive handlinger. Jeg vil her minne om at kamuflasjesinne er et ektefølt sinne på samme måte som selvhevdende sinne, men forskjellen er at det handler om å beskytte seg mot andre følelser som er vanskelige å ha, fremfor å stå opp for seg selv.

Aggresjon kan altså noen ganger være en atferd som springer ut av sunt, selvhevdende sinne. For eksempel vil noen barn som blir slått av en jevngammel venn, slå tilbake i forsvar. Å ta igjen fysisk kan være viktig i den sosiale samhandlingen mellom barn, selv om vi gjerne skulle ønske det ikke var sånn.

Noen barn som er aggressive, er det fordi aggresjonen trolig har vært nyttig, og i noen tilfeller nødvendig for dem tidligere. På et tidspunkt virker det ikke lenger. Tvert imot begynner aggresjonen som tidligere beskyttet barnet, å skape nye problemer som må løses. Årsakene til at barn blir aggressive er en sammenblanding av temperament, læringshistorie, at de oftere står overfor vansker de ikke klarer å løse og at de har en hjerne og et følelsessystem som ikke er ferdig utviklet til å håndtere egne følelser alene.

Barn blir altså aggressive fordi de har lært at det virker, fordi de trenger aggresjonen for å beskytte seg eller fordi hjernen ber dem om å bli sinte i tide og utide, uten at de vet hvordan de skal stoppe og la være å slå. Den aller vanligste situasjonen som utløser aggresjon hos barn og ungdom, er at de voksne setter grenser, som når barn vil noe de ikke får lov til, eller ikke vil gjøre noe de må. Da smeller det oftest. Den klassiske situasjonen som gjør at sinne bikker over i aggresjon er at den voksne krever øyekontakt og sier: Hvis du ikke … så … I slike utageringssituasjoner ligger det ofte sårbare følelser under sinnet og aggresjonen.

Noen ganger skyldes aggresjonen vonde følelser som barna trenger å beskytte seg mot. Andre ganger er det behov barnet ikke klarer å formidle, eller som blir oversett og overhørt, slik at barnet ikke blir møtt på viktige emosjonelle behov. Her kan det for eksempel være snakk om et barn som konstant føler seg annerledes og utenfor i familien, uten at noen fanger det opp og hjelper. For noen barn er aggresjon altså et forsøk på å løse det underliggende emosjonelle problemet og bli sett, hørt, forstått og møtt på noe viktig. Andre ganger kommer aggresjon som et resultat av det å bli urettferdig behandlet, krenket eller at personlige grenser er tråkket over – uten at man klarer å håndtere sinnet og vise selvhevdelse på en adekvat måte.

Hvis du har et spesielt aggressivt barn, trenger barnet først og fremst å bli møtt med forståelse og nysgjerrighet kombinert med sunne grenser, og ikke med straff og strenge beskjeder.

Teksten er basert på boken Sinte barn og sinte voksne. En bok for deg som ønsker å lære mer om hvordan du kan forstå og håndtere den store følelsen med det dårlige ryktet.

Vil du holde deg oppdatert - motta nyheter fra Foreldrelandsbyen

Legg igjen din e-post for motta informasjon om nye artikkler, webinarer og andre aktivteter.
Din e-post

Hvor du bor

Hva og hvor ofte vi sender ut informasjon

  • Artikkler om barn, foreldre rollen.
  • Informasjon om fordrag og webinarer som holder.
  • Informasjon og lokale aktiviteter.
  • 1-2 ganger i mnd.

Andre artikler

Legg til din overskrift her

Når barn blir pårørende Mange familier opplever hvert år at en i familien får en sykdom, har en funksjonsnedsettelse, et rusavhengighetsproblem eller er i fengsel. Barn i disse familiene kalles bar...

Legg til din overskrift her

Dine verdier som forelder påvirkes av din oppvekst  Å gå fra å være to kjærester til å bli to foreldre sammen er en av de største overgangene et parforhold kan gå gjennom! Det hele kan ta relasjone...

Legg til din overskrift her

Majoriteten av norske foreldre har barnet sitt i barnehagen fra 1 års alder, og noen velger hjemmeomsorg. Det er du som forelder som bestemmer om barnet ditt skal i barnehage eller ikke, og når bar...

Foreldrelandsbyen lokalt

Foreldrelandsbyen  i ditt fylke, er et sted hvor du kan søke kontakt med andre, tilby og be om hjelp.  Du finner gruppen din ved å søke Foreldrelandsbyen i ditt fylke på Facebook.

I Foreldrelandsbyen er det rom for alle;
De som ønsker eller venter barn, de med småbarn, litt større barn, tenåringer eller voksne barn.