Å knytte seg til er et sterkt instinkt

Jeg vil nå gi en kort beskrivelse av hva vi tenker på som «tilknytning» når vi snakker om barn og foreldre.

Barn blir født med et sterkt instinkt om å knytte seg til de personene som det oppfatter som sine omsorgspersoner. Dette instinktet har utviklet seg gjennom evolusjon, fordi det å knytte seg til noen som spedbarnet «bruker» som sine faste omsorgspersoner, har økt dets sjanse for overlevelse.

Dette har sammenheng med at vi mennesker er født veldig sårbare, vi er den mest sårbare arten som finnes de første årene av våre liv, og vi er derfor helt avhengig av beskyttelse og mating av en omsorgsperson for å overleve. Hvis vi heller skulle være gravide dobbelt så lenge for eksempel, og føde barn som var sterkere når de ble født, hadde det gått på bekostning av vår evne til å stå på to ben, fordi bekkenet kan ikke være for stort hvis vi skal stå og gå oppreist.

Samtidig har vi, av flere grunner, blant annet endringer i kostholdet vårt gjennom evolusjonen, utviklet en veldig stor hjerne. Men på samme måte som resten av kroppen vår er også den sårbar de første årene. Den gjennomgår en enorm oppkoblingsprosess de første 2 årene der barnets erfaringer fra omsorg legger grunnlaget for både å lære seg å være i en relasjon, og der det bruker tryggheten fra tilknytningen til å starte med å utforske verden og prøve å forstå hvordan den fungerer.

Samlet kan vi tenke at evolusjonen har utstyrt oss med en stor hjerne og evne til å gå på to bein, men vi hadde ikke klart å utvikle ferdighetene uten at barnet også utviklet evne til å knytte seg til en bestemt omsorgsperson. Instinktet om å knytte seg til sine omsorgspersoner er derfor et veldig gammelt og veldig sterkt instinkt i spedbarnet, og forskning har også vist at mangel på trygge tilknytningserfaringer fører til fundamentale utviklingsmessige problemer for barnet.

Tilknytningen har lagt grunnlaget for mennesker som art

Tilknytningen skaper en psykologisk nærhet mellom omsorgsgiver og barnet de første årene. Denne nærheten har hjulpet oss som art å utvikle både språk, sosiale ferdigheter og empatisk forståelse for de menneskene som er rundt oss.

Dette har lagt grunnlaget for at vi som art har blitt den mest avanserte skapningen på jorden, og gjort at vi har lagt kloden under oss (på godt og vondt). Så med andre ord - tilknytningen har virkelig hjulpet menneskene frem til å bli den fantastiske skapningen som vi er i dag.

En eller to omsorgspersoner den første tiden

Barnet sender allerede fra fødselen av tilknytningssignaler til sin omsorgsperson. Disse er for eksempel gråt, øyekontakt, lyder og etter hvert smil. Barnet sonder litt de første månedene mellom de ulike omsorgspersonene som er rundt det, tilknytningsprosessen til barnet er i denne første fasen litt åpen, slik at det kan knytte seg til den som er mest aktiv med å gi det omsorg.

Det er viktig at barnet kan knytte seg til den eller de personene som faktisk tar seg av det, og at det ikke har en sterk forhåndsinnstilling om hvem det skal knytte seg til. Grunnen til dette er at mor for eksempel kan dø i fødselen, eller andre ting kan skje med foreldrene. Likevel tenker vi at barnet for eksempel gjenkjenner mors stemme etter at det er født, fordi det har hørt denne fra magen.

Dette vil gi barnet noe trygghet, men ikke bety det samme som at det er tilknyttet når det blir født. Men etter 3 - 4 måneder har barnet i ganske stor grad landet på hvem det retter mest tilknytningssignaler til, og etter hvert ganske tydelig foretrekke å bli trøstet og matet, holdt og stelt av en eller to bestemte omsorgspersoner. Dette blir spesielt tydelig fra 7-8 måneders alder av, og innen barnet er ett år tenker vi på at det i stor grad er tilknyttet sine omsorgspersoner.

Mellom 1 og 2 års alderen blir tilknytningen konsolidert, og det vil utvikle seg spesifikke mønstre i tilknytningen(ene) til barnet. Det kan for eksempel bli vant med å gi sterke tilknytningsignaler (gråte mye) til mor for å bli løftet opp, og det kan samtidig venne seg til å sende svakere tilknytningssignaler til far for å oppnå det samme.

Barnet tilpasser seg med andre ord sine omgivelser, og hvilken type omsorg det får i veldig tidlig alder. Denne egenskapen har vi fordi vi er født med såkalte speilnevroner som hjelper oss til å tolke andre sine følelser fra et veldig tidlig tidspunkt. Men som med alle andre medfødte evner må også denne stimuleres, og det er innlevende og sensitivt samspill der omsorgspersonen tolker og responderer på barnets følelser som hjelper barnet med å utvikle denne.

Tilknytningen er en overføring av tillitt

Når barnet blir holdt og trøstet, matet og kysset, vugget og smilt til, kost med og holdt tett, føler det seg trygt, og tilknytningen styrkes. Gjentatte erfaringer med dette blir til slutt til en forestilling i barnet om at omsorgspersonen alltid vil hjelpe og beskytte det.

Det er dette som er tilknytningen, en indre forventning i barnet om å få trygg omsorg. Det gjør at barnet kan slappe av og utforske verden. Det har ingen betydning for barnet om det faktisk er fysisk trygt, så lenge det føler seg trygt. Dette gjør at barnet for eksempel kan utvikle en trygg tilknytning til omsorgspersonen selv om det befinner seg i et krigsområde.

Grunnen til dette er at tilknytningen baserer seg utelukkende på følelser hos barnet. Det er derfor hvor trygg omsorgspersonen fremstår for barnet (i hvor stor grad den forstår og dekker barnet behov) som avgjør i hvor stor grad barnet føler seg trygt. Du kan se for deg at den indre roen, tryggheten, eller kjærligheten fra forelderen blir overført til barnet gjennom tilknytningen.

Tilknytningen er også samtidig en overføring av tillitt fra barnet til deg, en forventning om at du skal ta deg av det og hjelpe det med å holde det trygt, og ikke å avvise eller såre det. Når barnet knytter seg til deg, satser det på deg. Å hjelpe spedbarnet med alle dets følelser og behov blir derfor den viktigste oppgaven for omsorgspersonene, tilknytningen blir barnets garanti for at du vil hjelpe det med alt som det føler er stressende, utfordrende og skremmende, og støtte det når det skal utforske verden.

Når barnet føler seg trygt, er det klar for å utforske.

Dette skjer gjennom leken. Dette er på mange måter målet med tilknytningen, at barnet leker og lærer det som trengs for å mestre livet. Dette vil vi se at spedbarn begynner med allerede ved to måneders alder, for eksempel ved å gripe og kjenne på ting, eller nysgjerrig se rundt seg på verden.

Desto eldre barnet blir, jo mer vil det bevege seg vekk fra omsorgspersonen, og leke gradvis mer selvstendig. I skolealder vil barnet ofte foretrekke jevnaldrende når det leke og utforske verden, og i ungdomsalder får venner nesten rollen som nye tilknytningspersoner for tenåringen.

Dette er også en fase der barnet ofte søker omsorgspersonene mye (ofte indirekte eller med litt misvisende signaler) for å få en vitamininnsprøytning av trygghet før det for alvor skal stå på egne ben i livet.

Instinkter i barnet er ikke lett å overstyre

Barnet kan utvikle en tilknytning til flere personer det første året, men i begrenset antall, maksimalt 3 - 4 personer de første 2 årene. Hvis barnet mister sine omsorgspersoner vil det være i stand til å knytte seg til nye, men desto eldre barnet er når bruddet oppstår, jo lengre tid vil det naturlig nok bruke på å venne seg til nye omsorgspersoner og knytte seg til dem (hjernen vår, og derfor også tilknytningen, er mest åpen for endring de første årene av våre liv).

Barnet rangerer omsorgspersonene etter hvem det oppfatter som å i størst grad dekke dets behov, og utvikler derfor et slags hierarki om hvem det skal søke når det har tilknytningsbehov. Denne funksjonen ved tilknytningen har også utviklet seg gjennom evolusjon, at barnet vet helt sikkert hvem det skal henvende seg til når det føler seg i fare har økt vår sjanse til overlevelse som art.

Tilknytningen er altså både diskriminerende overfor fremmede mennesker, de vil ofte oppfattes som en fare for yngre barn, men også diskriminerende innenfor hierarkiet, er for eksempel mor tilgjengelig går barnet til henne selv om far som er på plass nr. 2 i hierarkiet står ved siden av med åpne armer.

Dette er instinkter i barnet som ikke er så lette å overstyre, som sikkert mange lesere har erfart: «Alle prøvde å trøste henne, men det var først når pappa kom at hun sluttet å gråte».

Kvaliteten på våre første tilknytninger påvirker oss resten av livet

Det har blitt sagt at tilknytningen varer fra «vugge til grav». Vi har med oss hele livet våre tidlige erfaringer fra relasjon, og vår første følelse av å være knyttet til noen vil gi oss et emosjonelt «orienteringskart» videre i livet: hvilke følelser kan jeg vise til andre, hvordan skal jeg være i en relasjon, hva kan jeg «bruke» en relasjon til?

Kvaliteten på våre første tilknytninger har vist seg å være betydningsfull hvor hvordan livene våre blir, selv om vi også endrer oss mye videre i livet. Vi knytter oss alltid til våre omsorgspersoner, på godt og vondt, vi har ikke noen annen mulighet hvis vi vil overleve. Vi har også alle litt ulike erfaringer fra våre egne tilknytninger da vi selv vokste opp, og disse erfaringene vil sette sitt preg på den tilknytningen barnet ditt får til deg.

De spesifikke trekkene fra hver enkelt tilknytning går i relativt stor grad i arv fra generasjon til generasjon. Det er positivt at vi i dag kjenner til hvor viktig tilknytningen er for barnet, og kan unngå en del av de oppdragelsesstrategiene som har blitt brukt opp gjennom historien som er skadelige for tilknytningen. For eksempel var det vanlig tidligere å la små barn være alene i lengre perioder på sykehuset, og foreldrene skulle gå uten å si farvel. En tenkte dette var best for barnet, mens det egentlig bidro til at barnet fikk tilknytningstraumer og forstyrrelser i sin tilknytningsutvikling.

Tilknytning avler selvstendighet

Avslutningsvis kan det være verdt å reflektere over følgende: Tilknytningen skal knytte barnet til deg, og gjøre det psykisk og fysisk trygt. Samtidig er det gjennom tilknytningen at barnet oppnår den trygghetsfølelsen det trenger for å utforske verden.

Dette innebærer at det fra 3 - 4 års alder av starter en selvstendiggjøringsprosess som utspringer fra tilknytningen. Den samme «mekanismen» som knytter barnet til deg, er den som vil fungere frigjørende for barnet, og tillate det å bli et selvstendig og uavhengig individ.

Vi foreldre vil kjenne på dette når barnet vokser opp, fra å trenge deg mye og søke mye trøst, blir det gradvis mer selvstendig og søker deg i mindre grad. Det er selvsagt barnet selv som fortjener hoveddelen av æren når det vinner sine små og store seiere.

Men vi foreldre skal klappe oss litt på skulderen når vi ser på det og vite med oss selv at det hele startet med tryggheten du gav det.

Litteratur:

Bowlby, J. (1969, 1982) Attachment and loss - Attachment Vol. 1.
Basic Books.
Brandtzæg, I., Smith, L., Torteinson, S. (2011) Mikroseparasjoner- tilknytning og behandling.
Fagbokforlaget.
Brandtzæg, I., Smith, L., Torteinson, S. (2019) Makroseparasjoner, tilknytningsbasert forståelse, utredning og behandlingstiltak. Fagbokforlaget.
Cassidy, J., Shaver, P., (2008) Handbook of Attachment. Theory, Research, and Clinical Applications. Second Edition. The Guilford Press.
Marvin, B., Powell B., Hoffman K., Cooper, G., (2015), Trygghetssirkelen - en tilknytningsbasert intervensjon.
Gyldendal Akademisk.
Vestvik, H., (2019) Den lille følelsesboka.
Forlagshuset Vest/Publica.
Wenneberg, T. (2011) Vi er våre relasjoner - om tilknytning, traumer og dissosiasjon.
Arneberg Forlag.