Når barn blir pårørende

Mange familier opplever hvert år at en i familien får en sykdom, har en funksjonsnedsettelse, et rusavhengighetsproblem eller er i fengsel. Barn i disse familiene kalles barn om pårørende. Hvis noen i familien dør, blir barn etterlatte.

Noen sykdommer kommer brått. Det hender både barn og voksne kommer ut for ulykker. Sykdommer kan også komme gradvis og utvikle seg over tid. Sykdommer kan ha dødelig utgang, mennesker kan bli friske eller sykdommene er langvarige med eller uten forverring. Mange sykdommer har også følgetilstander som påvirker personen etter at vellykket behandling er ferdig.

Dødsfall kan også skje plutselig eller etter en tid med sykdom.
Fengsling skjer etter at noen har utøvd eller mistenkes for å ha utøvd kriminell aktivitet. Det finnes mange innsatte i Norge, både kvinner og menn, selv om det er flest menn, som er foreldre.

Det er vanlig å oppleve sykdom og død. Det er også mellom 6000 og 9000 barn hvert år som opplever at en forelder kommer i fengsel. Slike hendelser kan oppleves dramatiske, men er en del av livet, også barns liv. Også vanlige hendelser, kan være belastende for både voksne og for barn.

Barn er i en spesiell situasjon ettersom de er avhengige av de voksne omkring seg for å få dekket sine behov når det gjelder praktiske ting som mat, klær og et sted å bo. Voksnes tilstedeværelse og tilgjengelighet er også nødvendig for at barns psykiske helse og utvikling ivaretas.

Trygg tilknytning og en god omsorgssituasjon legger grunnlaget for god utvikling og helse hele livet.

Hvordan sykdom og død påvirker familien

Når en i familien blir syk eller andre belastende livshendelser inntreffer berøres barn på ulike måter. De voksnes håndtering av det som skjer har størst betydning for hvordan barna har det. Hvis de voksne fortsetter å være trygge og tilgjengelige i hverdagen vil barn kunne håndtere mye, men det kan være krevende for voksne å håndtere det som skjer og samtidig fungere godt som foreldre.

Praktiske forhold som økonomi, tid og kapasitet påvirkes sykdom og behandling og kan gjøre at foreldrene har mindre tid til å være sammen med barna enn før. Det kan hende hverdagsrutinene må legges om, og at dagene blir mindre forutsigbare. Slitenhet og bekymringer vil også kunne gjøre at foreldre er mindre følelsesmessig tilgjengelig for barna. Det er fullt forståelig, men barna merker slike endringer.

Hvis sykdom, død og reaksjoner på det som skjer ikke snakkes om, vil barn i større grad enn hvis familien er preget av åpenhet, kunne ty til håndteringsmåter som gir tilleggsbelastninger. Barn kan ta ansvaret for å muntre opp foreldrene sine, de kan forsøke å skåne de voksne ved å unngå å stille spørsmål eller la være å formidle egne behov.

Å gå alene med tanker og følelser kan gi barna en opplevelse av ensomhet, og de vil heller ikke har forutsetninger for å håndtere sine egne reaksjoner. Små barns opplevelse av seg selv og verden kan i tillegg gjøre at de tror de har skyld for sykdommen eller dødsfallet.

Noen tilstander medfører endring i humør, væremåte og personlighet hos den som er syk. Demenstilstander, hjerneslag eller andre sykdommer og skader, er noen eksempler, depresjon og psykose er andre.

Har man traumeerfaringer fra eget liv, kan det også komme til uttrykk på ulike måter som påvirker kontakten, for eksempel i form av episoder med dissosiasjon. Inntak av rusmidler og alkohol gir også endring i væremåte.

Slike endringer kan oppleves skremmende for barn og bidra til utrygghet. Selv de aller minste barna oppfatter stemninger, kroppsspråk og følelsesuttrykk hos de nærmeste.

På ulike måter oppfatter barn at det skjer noe i familien når sykdom eller annen krise oppstår, men har ikke forutsetninger for å forstå hva. Dersom foreldre ikke tar initiativ til å fortelle, involvere og trygge barna, blir de overlatt til å håndtere inntrykk, fantasier, følelser og utrygghet alene - uten å ha forutsetninger for det.

Noen snakker åpent om det som skjer, både med hverandre innad i familien, og utad med storfamilien, venner, skole og barnehage. I andre familier er snakkes det ikke om sykdom og død, og kommunikasjonen preges av hemmeligholdelse og skam. Det er vanskeligst å være åpen om alvorlige psykiske lidelser, rusavhengighetslidelser og fengsling.

Barns reaksjoner på sykdom

Det finnes ikke spesifikke tegn på at barn har det vanskelig. Barn er i utgangpunktet forskjellige, og vil reagere på ulike måter på belastende livshendelser. Likevel er det slik at plutselige endringer i væremåte, humør, trivsel eller i kontakten med andre kan være et uttrykk for at det har skjedd noe i et barns liv. Sykdom, fengsling eller død i familien er selvsagt ikke forklaringen på alle endringer hos barn.

Hvis barn som tidligere har pleid å være veldig sosiale plutselig trekker seg unna, eller barn som tidligere har engasjert seg fint i lek med andre barn brått opptrer med annen fysisk kontakt som slag, spark, lugging etc. kan det bety at barnet ikke har det bra. At barn som vanligvis går på do selv begynner å tisse eller bæsje på seg igjen er heller ikke ukjent ved belastninger. Problemer med søvn, magesmerter eller andre «vondt´er» er heller ikke uvanlig.

Barn kan også bli mer engstelige, ha vanskelig for å konsentrere seg eller være triste og lei seg. Noen barn kan oppleves som mere klengete eller uselvstendige enn vanlig, og for noen familier oppleves leverings- og hentesituasjonene i barnehage som mer krevende.

Hva kan voksne gjøre for barn

Et råd til foreldre når det skjer hendelser i familien er å informere alle voksne som er viktige i barnas hverdag. Det er ikke slik at andre voksne trenger detaljer om sykdommen, situasjonen eller dødsfallet, men skal de kunne støtte barna litt ekstra i en vanskelig tid, trenger de å vite at det har skjedd noe i barnets hjemmemiljø.

Tett kontakt mellom hjem og barnehage og hvordan barn blir møtt i barnehagen har betydning for hvordan barn klarer seg gjennom sykdom, død eller andre hendelser i familien.

Faste rutiner og struktur er bra for barn, og å fortsette dagliglivet som vanlig er fint for de aller fleste barn når det skjer/har skjedd noe i familien. Hvis det har skjedd en ulykke eller et dødsfall, trenger barnet naturligvis å være sammen med sine nærmeste den første tiden.

Atskillelse kan være vanskelig til å begynne med, men det er bra å komme i gang med vanlig hverdag igjen etter hvert. Barnehage og faste aktiviteter vil kunne være faste holdepunkter i en hverdag som endres. Ekstra støtte og enkelte tilpasninger vil være nødvendig for noen barn.

Avhengig av alder og utviklingsnivå kan barn selv sette ord på hvordan de har det, og kan stille spørsmål som har med sykdom, fengsling eller død å gjøre. De kan også bruke tegning eller annen lek til å uttrykke tanker og følelser.

Hvis foreldre følger med og interesserer seg for slik aktivitet, kan det dukke opp gode anledninger til å snakke med barn om hvordan barnet har det i og med det som skjer. Det er vanlig og normalt at barn går ut og inn av det som er vondt.

Hvis familien er i kontakt med helsevesenet i forbindelse med sykdom og død, er det nyttig å vite at alt helsepersonell, enten det er en ambulansearbeider eller en overlege, har plikt til å kartlegge om barn under 18 år blir berørt når en person bli syk eller dør.

Videre har helsepersonell plikt til å sørge for at barna får informasjon om og involvert i det som skjer. Ivaretakelsen av barn som er pårørende skal skje i samarbeid med foreldrene. Alle helseforetak har barneansvarlig personell og egen koordinator for de barneansvarlige.

Etter hvert er det også flere kommuner som har koordinatorer og barneansvarlige, men alt helsepersonell i kommunene har uansett den samme plikten til å ivareta barn.

Fengsler i Norge har også personer som har funksjonen barneansvarlig. Det betyr at når noen blir satt i fengsel, skal det kartlegges om den innsatte har barn og hvilke behov de barna har. Ettersom som barna bor i en kommune som ofte er et stykke unna fengselet, er samarbeid med tjenestene i kommunen og den andre forelderen avgjørende.

Gjør din BIT

Alle foreldre ønsker det beste for barna sine. I vanskelige og stressende situasjoner kan man være usikker på hva som er rett å gjøre. Forkortelsen «BIT» står for tre ulike begreper, men er også en påminnelse om at ingen klarer å gjøre alt alene, og at det er både fint og nødvendig å ta imot støtte fra andre når man er foreldre som skal ivareta barn som blir pårørende.

Både helsevesenet, barnehage og skole er viktige samarbeidspartnere, men også venner, naboer, øvrig nettverk og frivillige organisasjoner og tilbud kan være til god hjelp. For noen familier kan det også være at Barnevernet i kommunen kan tilby støtte og veiledning.

Hva som finnes av organisert tilbud der du bor, kan du finne her på Pårørendesenteret karttjeneste, og du kan også få veiledning, råd og støtte ved å ringe Pårørendelinjen på 90 90 48 48, chatte eller sende epost til Pårørendesenteret.

I hverdagen kan huskeregelen «Gjør din BIT» kan være nyttig. BIT står for Bekrefte – Informere – Tåle, og oppsummerer noe av det som er viktig å tenke på når barn kommer i en situasjon hvor de blir pårørende.

Bekrefte: Å bekrefte et barn som er pårørende handler om å anerkjenne at det som har skjedd og skjer i familien berører barnet. Voksne må forstå at det er slik, og må gjennom sine ord og handlinger vise barnet at de forstår at barnet ikke er en tilskuer til det som foregår, men en deltaker.

Informere: Å informere betyr å legge til rette for at barn får kunnskap om det som skjer hjemme og om sine egne reaksjoner.
Foreldre bør fortelle barna sine om det som skjer i familien knyttet til sykdom, behandling eller død. De er både riktig og nødvendig at barna får vite nok til å forstå og skape sammenheng i hverdagen sin. Voksne må være ærlige og snakke sant, også når de ikke har klare svar eller vet hva de skal si.

Det er ikke bare selve svarene som er viktige, men det at barna opplever de voksne som åpne, ærlige og i stand til å snakke om det som skjer.

Å forklare og snakke med barna har betydning selv om barna ikke forstår alt som sies. Barn vil kjenne trygghet ved at voksne snakker med rolig stemme og formidler ro og tilstedeværelse.

Barn trenger også forklaringer på vanlige reaksjoner som kan oppstå når man er pårørende, som sorg, tristhet, frykt eller tomhet. Det kan også være fint å forklare hvilke reaksjoner de kan erfare hos andre. For mange barn vil det de opplever være nytt og ukjent, og voksne kan bidra til å gjøre det som skjer mer forståelig for barna.

Tåle: Å tåle betyr å forstå at de reaksjonene barn som pårørende har er naturlige, enten de blir lei seg eller avvisende, og å møte reaksjonene uten å ty til irritasjon, bagatellisering eller avledning. Det kan være fristende å si at alt kommer til å bli bra selv om det er en lovnad man ikke kan stå inne for.

Å tåle betyr også å være i stand til å håndtere sine egne følelser slik at man klarer å bevare roen i møtet med barna og ikke overveldes av egne reaksjoner. Det er ofte nødvendig for foreldre å søke støtte og råd hos andre voksne for å kunne være trygge i møte med barna sine i vanskelige situasjoner.

Kilder:
Bergem, A.K. (2018). Når barn er pårørende. Oslo. Gyldendal
Bergem, A.K. (2021). Gjør din BIT. Prehospital pårørendestøtte. Ambulanseforum. Publisert
02.11.2021, Hentet 05.01.2022 fra https://ambulanseforum.no/artikler/gjor-din-bit-prehospital-parorendestotte
Departementene. (2020). Vi – de pårørende. Regjeringens pårørendestrategi og
handlingsplan. Publisert 08.12.2020. Hentet 05.01.2022 fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-parorendestrategi-og-handlingsplan/id2790589/
Djup, H.W. (2021). Barnehagens betydning når barn er pårørende. Bergen. Fagbokforlaget
Getz, L.O., Kirkengen, A.L.& Ulvestad, E. (2020). Kroppsliggjøring av erfaring og mening –
belastende erfaringers innvirkning på menneskets biologi. I Mæland, G. Sykdommers sosial røtter. Oslo. Gyldendal
Hestnes, N. (2011). Når mamma eller pappa får kreft. Kreftforeningen, Forskning.no.
Publisert 02.11.2011, Hentet 05.01.20221 fra https://forskning.no/kreftforeningen-partner-helsepolitikk/nar-mamma-eller-pappa-far-kreft/744861
Pårørendesenteret. Rettigheter for barn og unge som er pårørende. Internett. Hentet
05.01.2022 fra https://www.parorendesenteret.no/tips-r%C3%A5d/ta-vare-p%C3%A5-barna/rettigheter-for-barn-og-unge-som-er-p%C3%A5r%C3%B8rende