Tall fra medieundersøkelsen 2018 viser at 96 prosent av guttene og 63 prosent av jentene i alderen 9-18 år spiller spill, på pc, Playstation, mobil og nettbrett. Så ja - gaming har kommet for å bli.

Foreldre strides, og samtalene er mangfoldige: “Guttungen spiller hele tiden”, “hos oss er det kun skjerm i helgene”, “det kan ikke være sunt at de skal vite hvor vennene er til enhver tid”, “det finnes jo allslags på Youtube”, “språkbruken”, “alle vennene spiller jo når som helst” osv.

Mange sier de ønsker å vente med å la barna være på sosiale medier til de er 13 år, som mange sosiale medier - aktører anbefaler som laveste aldersgrense. Likevel har 50 % av 9 – 10 – åringer allerede opprettet en konto. Hva handler det om? Uvitenhet og store søsken som fikser kontoer for dem, eller gir foreldrene opp kampene, ser at “alle andre får lov”, og håper at det skal gå bra likevel?

“Gamermamma” Anne Kristin Bruns er en av de mange foreldre som har kjent på alt av følelser knyttet til spilling på hjemmebanen. Lenge mest vonde. En lang periode var det kun kjefting og smelling på hjemmebanen, og lite gjensidig dialog med sønnen, som ønsket å spille døgnet rundt.

“Det var ikkje lett for meg å innrømme at vi hadde ei utfordring i relasjonen med sonen vår heime”, forteller Anne Kristin. “Som barnevernspedagog var eg vant til å hjelpe andre ungdommar med deira utfordringer. Så eg kjente meg ganske liten då eg innsåg at eg ikkje fekk det til med sonen min heime. det vart mange negative situasjonar, mykje sinne og følelse av å ikkje strekke til. Kommunikasjonen stoppa ofte heilt opp. Det var ingen gjensidig dialog, eg berre kom innom med formaninger og negativitet”.

Dette var en veldig vanskelig tid. Det var også en veldig travel tid for Anne Kristin. I tillegg til å jobbe fullt, var hun firebarnsmor og fulgte tett opp alle aktiviteter, samt at hun fulgte opp egne foreninger og engasjement.

Tenåringsfasen og det limbiske system

Sønnen hennes var midt i tenårene da det stormet for fullt.

I tenårene er det limbiske system, senter for følelser og impulsivitet, i full utvikling. Samtidig utvikles frontallappen, den fremste delen av hjernen - der risikovurderinger og konsekvensutredning tas, men langsommere. Selv om mange barn og unge får større tilgang både til sosiale medier og spilling, er ikke frontallappen ferdig utviklet før i 25-26 årsalderen.

Så hvilke forutsetninger har de egentlig for å ta gode og kloke valg?

Familieterapeut Guro Brakestad har jobbet med ungdom i over 15 år, og har også de senere år veiledet par og foreldre, samt holdt foredrag for hundrevis av tenåringsforeldre.

Hun påpeker at foreldre særlig ser ut til å kjenne på utilstrekkelighet og misnøye når det ikke er samsvar mellom det de gjør og den de ønsker å være. Når verdiene vi sier vi har ikke oppleves slik sett med barna våres øyne, gjør det noe med relasjonen deres til oss. Troverdigheten vår svekkes, og sammen med den deres tillit til oss. Dette fører igjen ofte til at de lytter mindre til oss. (eller at de der og da ikke mener vi er verdt å snakke med...)

“Det er jo ikkje vanskeleg å sette seg inn i det motsatte”, smiler Anne Kristin. «Korleis hadde eg reagert dersom nokon til stadigheit forstyrra meg medan eg heldt på med noko eg trivdes med, bad meg stenge av, og vedkommande blei sint berre han eller ho såg meg sitje med denne interessen”?

Guro Brakestad bekrefter dette. Ettersom hun til daglig snakker med elever, nå for tiden på folkehøgskole, har hun fått innblikk i mange historier, og ikke minst hvordan unge har opplevd irritasjonen fra voksne rundt, eller mangelen på interessen.
Flere uttrykker at de sidestiller “mangelen på interessen/spillingen” som “mangel på interesse for dem/personen”. Så nært knyttet er det vi bruker mye tid på og den vi er.

Når foreldreskolen uteblir

“Jeg skulle gjerne sett at vi hadde en foreldreskole”, sier Guro og smiler. “Helt oppriktig tenker jeg at vi ofte starter i feil ende når vi skal oppdra barn og unge. Det er så mange voksne som kjenner på usikkerhet, som handler ut ifra hva de selv har sett og opplevd på godt og vondt, og barna blir sittende igjen med flaks eller uflaks.

For de fleste av dem går det bra, heldigvis, og det er også viktig å minne om at barn og ungdom ikke trenger perfekte foreldre. Men mange vonde år kunne også vært unngått iblant, og sårende kommentarer holdt tilbake.

Hedwig Montgomery skriver noe klokt i boken Foreldremagi. Fritt oversatt: “Det er når voksne føler seg små står at de står i fare for å skade barna våre”.

Anne Kristin var en av mange mødre som følte seg liten på hjemmebanen de årene ting var vanskelig knyttet til sønnen. Hun fikk det ikke til, og det gjorde henne sint. I stedet for å få hjelp selv, tok hun sinnet ut på spillingen, på skjermen, og på sønnen.

Egen oksygenmaske først

Belønning på kort sikt er lett å gå for når vi er unge, ettersom frontallappen ikke er ferdig utviklet. Men det er også det vi lettere tyr til som voksne, når vi er stresset, slitne, travle eller har lite å gå på.

For Anne Kristin ble det et vendepunkt da hun skjønte at ansvaret for klimaet i hjemmet lå hos henne. Er det sur jord, er det jammen ikke lett å få til vekst, heller ikke når det kommer til gode relasjoner. Hun kuttet ut flere foreninger, valgte å fortelle én venninne om situasjonen hjemme, og hun tilpasset treningstidene mer til livet hjemme. En annen viktig faktor var også det å få nok søvn.

Fra “døgnet rundt” til fritidsaktivitet

Som mamma til fire barn hadde Anne Kristin stått timesvis på fotballbanen, i håndballhallen, på speidermøter, på korpsøvinger og korøvinger, fordi hun mente at fritidsaktiviteter er viktige for barna. Det slo henne at hun hadde ikke ofret en time foran skjermen sammen med sønnen sin. Hun hadde faktisk ikke vist noe interesse for spill-aktiviteten hans

Ved å begynne å se på gaming som en fritidsaktivitet, forandret det noe av holdningen hennes. Det ble viktig for henne å prøve å forstå hans interesse, og samtidig stille noen spørsmål og prøve å komme i dialog.

Hun stilte også seg selv noen spørsmål; om hun hadde stoppet fotballkampen, tatt sønnen ut av banen midt i en kamp, eller i en trening for å spise middag? Det hadde hun selvsagt ikke gjort. Samtidig var det heller ikke naturlig å holde på med noen av de andre fritidsaktivitetene til langt utover kveldene eller hele natten.

Hennes tilnærming til situasjonen førte til at hun litt etter litt klarte å både leve med denne interessen og takle situasjoner og potensielle konflikter på en bedre måte.

Kunsten å se mer

Etter en tid begynte Anne Kristin å legge merke til sønnens sosiale nettverk på en annen måte enn tidligere. Hun oppdaget at han snakket mer med andre unge, og oppmuntret dem når de hadde vanskelige dager eller følte seg utenfor. Dette var sider ved ham hun ikke hadde sett før.

Det var også andre grep de tok hjemme, som handlet om å skape mer av det de ønsket skulle prege relasjonene både hjemme og i møte med andre. Kort fortalt handler det om å være på jakt etter gull.

Ettersom oppmerksomheten vår ikke klarer å rette seg mot så mange ting samtidig, har vi lett for å også fokusere på få ting når det kommer til våre relasjoner. Har vi det bra sammen, har vi lett for å se det som er bra. Mens strever vi, har vi lett for å kun se det som er negativt.

Familien Bruns har en tradisjon at man på bursdager sier fine ting til og om bursdagsbarnet. Hva man setter pris på. Etter en av disse bursdagene, oppdaget sønnen at han ikke kjente søsknene sine så godt. Dette motiverte ham til å bruke mer tid på dem, rett og slett for å bli mer kjent.

Å se situasjoner litt utenifra

Det skal mye til for at vi klarer å tenke nytt, være kreativ eller være åpen for ideer når vi er følelsesmessig berørt, trigget eller frustrert. Fordi vi mangler tilgang til den frontale delen av hjernen når vi er «styrt av følelsene». Den dialogen bør tas på et annet tidspunkt. Men som oftest kjenner både den unge og den voksne på at ting gjerne skulle vært annerledes.

Derfor trenger vi i blant, som voksne, å ta et steg til siden og finne ut hva vi vil, og hvor vi ønsker å være - på lang sikt. Og for de fleste av oss er det lettere å se hva vi egentlig tenker om tingenes tilstand, når vi får det ut. Det er som om vi ser det litt bedre eller litt annerledes, enn når det bare koker inne i oss.

Og balanse er godt for enhver - både for gameren og for “gamermammaen”.

Guro Brakestad - familieterapeut ved Samtaleverkstedet

Anne Kristin Bruns - barnevernspedagog og gamermamma