Foreldrelandsbyen spurte om jeg kunne dele et innlegg om en opplevelse som mamma. Den klart tøffeste var permisjonstiden.. den fine hellige tiden der vi skal dra på babysvømming, kafe og koselige trilleturer.

Nyt barseltiden they said! Nyte, hva skulle jeg nyte.. ?

Jeg satt hjemme med mitt premature barn som måtte spise hver 1,5 time, blødende brystvorter, og sting etter en styrtfødsel som gjorde vondt bare jeg skiftet blikk fra høyre til venstre.

Jeg prøvde alt jeg kunne, gjorde alt som stod både på og utenpå papiret, men min kjære datter hadde ikke en god start på livet, hun gråt og hun gråt.. og når jeg trodde hun ikke orket å gråte mer.. ja da gråt hun enda mer.

Jeg fikk beskjed om at det var kolikk på helsestasjonen.. «vi vet ikke akkurat hva det er.. men vi kaller det samlebetegnelsen kolikk», kolikk ble til reflux, reflux ble til låsning i hofta.
Ingenting hjalp. Ingen kunne hjelpe oss, men jeg fikk et nytt håp hver gang jeg fant noe nytt på internett.

Ingen i helsevesenet ga meg råd. Jeg gråt til mine venner, jeg søkte all hjelp jeg fant og jeg var fullstendig desperat. Jeg besvimte, jeg følte meg syk, men hva var svaret jeg fikk oftest… det går over, bare slapp av og nyt tiden.. dere sover nok mer enn dere tror, det er tøft å få en baby…

Dette beskriver min permisjon, i mine øyne, det verste året i mitt liv. Å få beskjed om å nyte «det største mirakelet i livet» når du samtidig hører på babyskrik 20 timer i døgnet og sover 2-3 timer. Kan virkelig få en selv til å lure på om man er bra nok.

Jeg følte meg totalt mislykket, hvorfor ba alle meg om nå nyte, når jeg sa klart i fra at jeg har det grusomt.. er det jeg som overdrev?.. er det sånn det er å få en baby?

Jeg sitter selv og gråter når jeg skriver dette innlegget. Nei det er ikke sånn det skal være, nei ingen skal be deg nyte når du forteller at du ikke har det bra.

Vi brukte 4.5 år på å i det heletatt vurdere å få nummer 2.
Hovedgrunnen: vi trodde ikke vi skulle klare å håndtere to barn.

Heldigvis valgte vi å gå for nummer to. Det alle kalte, en garanti om å få «sovebaby». Etter en uke med kolikk kjente jeg den vonde følelsen komme tilbake, men nå visste jeg at jeg har vært gjennom en 4 års lang depresjon. Det er ikke sånn det skal være eller sånn man skal ha det.
Denne gangen turte jeg å si ifra… Nei! Jeg nyter ikke permisjonen, jeg er utslitt og jeg har det tøft! Og heldigvis fikk jeg vite det jeg aldri fikk vite med første jenta, når du har det tøft kan mannen din sykemelde seg..

Han gjorde det… og jeg tror det reddet meg for nok en lang og tung tid gjennom depresjonens dal. Etter 3 måneder, gikk også kolikken over på nummer to, min største frykt for å være en mislykket mor har gått over, og jeg ser heller på meg selv som en supermamma som har stått gjennom alt dette i så mange år!