Konfliktforståelse

Konflikter er en helt naturlig del av livet for alle mennesker som lever eller samhandler med andre mennesker. En enkel definisjon kan være at konflikt er kollisjon mellom interesser, verdier, handlinger eller retninger.

Den svenske psykoterapeuten Jakob Carlander beskriver fire forskjellige konflikter; Verdikonflikt, behovskonflikt, vurderingskonflikt og rolle-/maktkonflikt.

Konfliktene kan være positive eller negative (avhengig av hvordan vi håndterer dem), skjulte eller synlige, små og store, viktige og uviktige.

Konflikt må ikke sees som det samme som uenighet, men som noe som pågår over tid og hvor de involverte prøver hindre hverandre i å få oppfylt sine behov. Dette trenger ikke være intensjonen, men mer et resultat av at partene har ulike mål eller verdier, og prøver å gjøre dem gjeldende for hverandre.

Gjentagende og varige konflikter har en negativ forsterkende effekt ved at respekten for den andre/ hverandre avtar over tid, og vi låser oss fast i vår egen virkelighetsoppfatning.

Konflikter er noe de fleste forbinder med noe negativt, men oppstår som vist ovenfor som følge av motsetninger. Slike motsetninger er naturlige, nødvendige, effektive, sunne og konstruktive. Det er nesten umulig å utvikle seg uten motsetninger og diskusjoner. Derfor er det lett å frembringe nye tanker og utfordringer.

Uenighet og motsetninger kan fort, men ikke nødvendigvis, lede til konflikter. Konflikter oppstår når motsetningene blir synlige og en blir såret eller redd som et resultat av stridene. Konflikter er en naturlig del av hverdagslivet og handler om saker og om mennesker. Det som er utfordrende i konflikt, er de sterke følelsene det setter i sving, og evnen vår til å regulere disse følelsene i møte med den andre.

Måten vi håndterer de sterke følelsene i konflikter på, og ikke minst hvordan uenighet formidles, avgjør i hvilken kategori konflikter plasseres i.

For å forstå litt mer av konflikter, må vi forstå litt om hva som skjer i kroppen når de oppstår. Hjernen må forstås som et slags fiskegarn, hvor alle forbindelser er sammenvevde i en udelelig enhet. Samtidig er det nyttig å forenkle dette for å lettere forstå dens funksjoner. En mye brukt modell er den tredelte hjernen, som deles i overlevelseshjernen, følelseshjernen og tenkehjernen.

Jeg skal ikke bruke mye tid på denne modellen, men veldig forenklet kan vi si at det er tenkehjernen som gir oss evnen til å tenke logisk, forstå sammenhenger, ha tilgang til språkforståelse og forstå andre mennesker. Overlevelseshjernen er som navnet tilsier, den delen av hjernen som styrer automatiserte bevegelser («ryggmargsreflekser»), og som sørger for å beskytte oss mot farer som lurer. Følelseshjernen er hjernens minnechip, som lagrer alle erfaringer og knytter den til en følelse, og som er broen mellom de andre to delene.

I konflikt, aktiveres derfor kroppens forsvarssystemer, og den gjør oss klare for flukt eller kamp. Blodet pumpes ut i kroppens lemmer, adrenalinet strømmer, og vi gjør oss større og sterkere (eller mindre og svakere). Dette for at vi i størst mulig grad skal være i stand til å komme ut av situasjonen uten å ta skade. Bakdelen med dette, er at tilgangen vår på tenkehjernen avtar dess mer aktiverte vi blir. Og dess flere erfaringer vi har fra før av lignende situasjoner, dess mer aktiverte blir vi.

Hvis du ikke allerede har falt av eller mistet interessen, tenker du kanskje; «.. hvor det ble av bonusfamilien i dette», men den som venter, venter ikke forgjeves.

Fenomenet bonusfamilien

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til dags dato ikke har møtt et par som ikke har/ har hatt konflikter. Heller ikke av den mer destruktive og fastlåste typen konflikter. Dette er noe av grunnen til at vi som parterapeuter har en jobb. Jeg tror jeg også med hånden på hjertet ikke har møtt noen som ikke har opplevd at konflikter blir ubehagelige, eller at de preger hverdagen på en eller annen måte, i kortere eller lengre perioder.

For en del par- enten på grunn av konfliktmønstre, eller faktisk i mangel på dem, går det til slutt til et samlivsbrudd. Og siden vi som mennesker er flokkdyr på jakt etter tilknytningspunkter, ender det som oftest med at vi finner oss nye partnere. Her oppstår fenomenet bonusfamilier.

Bonusfamilien er et enda mer komplekst system enn den tradisjonelle kjernefamilien. Her er det ikke lengre bare to mennesker som forsøker finne en felles mening og felles fremtid for seg selv og barna, og på veien dit møte nye konfliktmønstre. Samtidig skal dette samskapes med andre interesser utenfor parforholdet- de berømmelige eks’ene.

Viktig med samarbeid

Er man heldig har man et avklart forhold til sin ekspartner, og samarbeidet med barna går forholdsvis fredfullt for seg. For svært mange- og i økende omfang, er det ikke like lett. Uavklarte konflikter fra den tid man levde sammen, fortsetter i enda større grad etter bruddet. Lav grad av tillit skaper en opplevelse av å miste kontroll.

For de fleste foreldre er kontakten med og oppdragelsen av barna noe av det viktigste i livet, og frykten for å miste denne, og/eller miste kontrollen over barnas trygghet og velbefinnende skaper sterke og vanskelige følelser. Det rokker ved selve grunnsteinen for menneskelig fungering, vår egen trygghet. Og når vi mister opplevelsen av trygghet, øker vårt behov for kontroll.

I det mylderet av interesse-, verdi-, vurdering-, og rollekonflikter som oppstår herfra, er det maktkampene som blir det vanskelige. Kampen om definisjonsmakt er i gang. Og ikke bare skal man forholde seg til egne behov, en partners behov, og hva deres felles mening skal handle om. Nei, nå må man forholde seg til eks-partner, eks-partners nye partner, eks-partners tidligere eks-partner, partners eks-partner, partners eks-partners nye eks-partner, eks-partners nye eks-partner sin eks-partner …

Falt du av, sier du? Ja, her kan man få krøll både på tungen og på tanke-rekken. Det kan være krevende å tegne noens genogram i dag. Men litt tilbake til kompleksiteten, nå har vi foreløpig bare snakket om de voksne.

Emosjonell berg- og dalbane

Det som virkelig også er utfordrende, er at man ofte har med seg ufrivillige passasjerer på denne emosjonelle berg- og dalbanen, nemlig barna. Barna har ikke noe valg i de voksnes verdener. Hvor jeg ellers synes vi kanskje går vel langt i våre bestrebelser etter å holde barn fornøyde i dagens barneoppdragelse, er akkurat dette noe som opptar meg i møte med bonusfamilier.

Misforstå meg riktig, jeg har ingen tro på at barn har det bra i en familie hvor foreldre behandler hverandre dårlig, eller hvor konfliktene er like vanlige som frokosten. Da er alternativet ofte bedre. Samtidig er det viktig å anerkjenne barnas behov for kontakt med begge sine foreldre, og at det generelt kan være vanskelig å håndtere sorg over bruddet og samtidig ønske nye bonusforeldre inn i livet sitt. Barn er generelt tilpasningsdyktige, og de kan til og med være nysgjerrige på den nye voksne.

Utfordringene kommer når de voksne ikke greier ta barnas perspektiv og forstå deres verdensbilde fra dette. I tillegg er det ulike særinteresser, såre følelser eller noen ganger regelrett intensjoner om å ødelegge som kommer fra voksne som har blitt forlatt, sviktet eller som ikke greier skille egne følelser fra barnas. Slik overføres eller formidles voksnes følelser over på barna, som blir bærere av foreldrenes konflikter. I en slik situasjon gjør barn det eneste barn er i stand til, de tester de voksne for å finne tilbake til sin egen trygghet i en uforutsigbar og uforståelig verden.

Like mange problemstillinger som familier

Og her er det jeg får veldig mange bestillinger, spørsmål og dilemma fra foreldre og bonusforeldre som står i fastlåste og vanskelige konflikter av alle slag. Hva gjør vi med den hatefulle eks’en hans? Hvordan kan vi få hennes eks-partner til å prioritere barna? Hvorfor lar ikke sønnen hans meg få være en del av hans liv? Det startet så bra, men så nektet hun meg å ha kontakt med datteren hans …

Dette er bare et lite utvalg av de mange problemstillingene som kommer. Jeg kunne valgt 100 flere ulike som er like relevante. I fortvilelsen som oppstår, spør mange meg om råd. Og selvsagt er ingen saker like, og man skal vokte seg for å bli for generell. Slik kan det veldig ofte være nyttig å søke råd eller oppsøke en tredjepart for å få en ordentlig prosess, enten med sin partner, eks-partner, barna eller med flere samtidig.

Likevel er det tre generelle, likestilte råd jeg vil anbefale alle mennesker som er en del av et forpliktende parforhold, og samtidig en del av en bonusfamilie:

1. Sett din partner først.
Dette betyr IKKE at barna er mindre viktige, ei heller at de ikke skal prioriteres. Det betyr kun at dersom du skal være i stand til å bygge noe som skal tåle det livet byr på av utfordringer, må du ha et menneske å kunne dele byrden med, kunne lene deg på i motgang, og ikke minst som forstår hva du står i. Vi har barna til låns noen år i livet, før de skal ut i verden og finne sin egen partner. En partner ønsker vi å dele livet med til vi blir gamle og trøtte av dage. Skal barna ha det bra, må de voksne ha det bra. Skal du ha det bra med din partner, trenger denne å oppleve seg viktig, elsket og likeverdig. Og har du det ikke bra med din partner, vil barna lide under dette.

2. Den eneste du kan endre, er deg selv.
For mange blir søkelyset på den andre eller de andre. Som du husker fra innledningen om hva som skjer i konflikter, er dette helt naturlig. Når vi blir truet rettes oppmerksomheten utover, mot det som skaper det som truer. Hjernen aktiveres, vi mister kontakt med tenkehjernen, og klarer ikke lengre tenke logisk eller se sammenhenger. Dette er veien til ditt endelikt, fordi du trenger denne evnen til å forstå og tåle det du står i. Og du kan faktisk ikke alltid endre hva livet byr på av utfordringer, og i hvert fall ikke andre mennesker. Så rett fokuset innover, og ta valg som er i tråd med hva du ønsker og faktisk kan påvirke.

3. Aksepter at du ikke oppnår det du aller mest kunne ønsket.
Vi ønsker det harmoniske parforhold og familielivet. Vi ønsker et godt samarbeid. Vi ønsker at ekspartner går videre i sitt eget liv. Vi ønsker oss at barna har det bra i deres nye liv. Vi skal aldri oppgi idealene våre, men noen ganger må vi tåle og justere litt på dem. Hvis ikke ideal A er mulig, gjør ditt beste for ideal B. Er heller ikke det mulig, lag en fantastisk ideal C, fremfor å kjempe den håpløse kampen om de to andre.

Pharus; Par- og familieterapeut Anders Solfjeld Gjerdseth

Besøk gjerne min nettside